Og hva skjedde med ulven?

[Lavskriken]

Etterat ulven hadde sendt Rødhette i skogen for å plukke blomster til den syke bestemoren, løp han hurtig til bestemorens hus. Han fant henne liggende i sengen og spiste henne opp med engang. Han måtte innrømme at han hadde spist mye bedre kostbarheter før. Denne bestemoren var meget seig og tørr, og det var anstrengende å svelge henne ned. Så la han seg i bestemorens seng og ventet på Rødhette. Han gledet seg allerede: Rødhette var en mye bedre smakebit, fint kjøtt og ikke så vanskelig å svelge! Men hun kom ikke. Det hadde begynt å snø, og Rødhette hadde gått feil i skogen. Litt etterpå gikk en ung jeger forbi huset. Han så at døra sto åpen hos bestemor, og dette mitt i vinteren! Da måtte være noe galt, tenkte han og trådte inn. Han fant ikke bestemoren i sengen, men ulven istedenfor. Nå ville han skyte ulven, men den var mye hurtigere enn ham, han sprang ut av sengen og spiste jegeren, allerede før han kunne preparere sitt jaktgevær. Hm! Jegeren smakte litt bedre enn den gamle seige bestemoren. Men heller ikke så godt slik som han kunne forestille seg smaken av Rødhette. Han så ut av døra og la merke til at det snødde så mye. Da kunne han godt forestille seg at Rødhette antagelig ikke ville komme enda, men hadde snudd og gått hjem igjen.
Nå hadde han god lyst etter en god dessert. Hva kunne han spise nå? Han forlot bestemor sitt hus og gikk bort. Det varte ikke lenge, så kom han til en stall. Der levde geiten. Hun hadde 7 geitunger som i øyeblikket var alene. Geitemoren hadde gått ut for å handle. Ja vel! Fikk ulven ikke Rødhette, så ville han i alle fall ha geitungene til desserten. Med mye bråk brøt han inn i stallen. Geitungene ble forferdelig skremte og prøvde å skjule seg. Men ulven fant dem alle og spiste dem opp med engang. Bare den yngste, som hadde skjult seg i urkassen, kunne han ikke finne, og forlot stallen igjen.
Nå fortsatte ulven sin spasertur. Han forlot skogen og kom til en eng. Litt lengre bort sto et annet lite hus. Der bodde bestefar, sammen med sitt barnebarn Peter. Bestefaren visste, at det var farlig å leve på landet på grunn av ulven. Derfor hadde han bygget en høy mur rundt jordeiendommen sin. Foran muren sto et høyt tre, og i nærheten fantes det et tjern hvor man ofte kunne se anden svømme. Dette var kanskje en siste god smakebit for ulven idag. Så løp han til tjernet, og riktig: Det svømte en and på det. Denne anden var bare dum! Den hadde egentlig vært helt trygt midt på tjernet, da ulven nærmet seg. Men den forlot tjernet for å redde seg, og det var bare lett for ulven å fange henne og å svelge henne hurtig ned.
Men så satt Peter på murkanten. Han planla å fange skurken. Han kastet et tau med en løkke ved enden over en kvist av treet. En liten fugl hjalp ham. Den fløy ned og kretset veldig hurtig og høyt kvitrende rundt ulvens hode, slik at den ikke la merke til at løkken ble slunget rundt halen hans og hurtig trukket fast. I tillegg kom nå jegere ut av skogen. De hadde lagt merke til at en av sine kollegaene var kommet bort, og de kunne godt tenke seg, at ulven hadde drept ham. Så ville de skyte ulven. Men Peter skrek dem imøte, at de ikke skulle gjøre noe sånt. Ulven ble fanget og brakt til byens dyrehage i en prektig prosesjon. Og der lever han nå, fengslet i et trangt bur. Og hver dag kommer mange folk med barn forbi, ser på ulven og advarer barna, fordi denne skurken gjelder som meget farlig!

Lavskriken