Hva synes Nordman er typisk tysk?

[henrik]

Hei, jeg er Marvins norske kjæreste. Vi diskuterte hva som er typisk tysk på skolen forleden dag, og kom frem til at det de fleste forbinder tyskere med bobiler (hver gang vi ser noen i bobil sier vi alltid "å, tyskere!"). Marvin og jeg så en gang en bobil, og vi sjekket, og den var faktisk tysk! Vi tenker også på øl, veldig, veldig mye øl, Hitler, dubbing på TV, Rammstein og annen musikk på tysk, folk som ikke kan snakke engelsk, harry briller og bart, tysk folkedrakt (vet ikke hva den heter, men de lærbuksene), sauerkraut og enda litt mer øl.

Ira

Jeg var midt oppe i en opprivende debatt om universitetets (UiOs) fremtid og det mest tyske jeg har hatt i tankene idag er Wilhelm von Humboldt.



Også tysk: Wilhelm von Humboldt

[henrik]

Lederhosen er en bayersk folkedrakt. Noen "tysk folkedrakt" finnes ikke, like lite som det finnes en "europeisk folkedrakt".

[Freundchen]

sitat fra et sørlandske ukebladet:
"Kvelden er lagt opp som en ekte, tysk Oktoberfest, og på menyen står naturligvis bratwürst!"

vennligst Freundchen!

[Gaustabooking]

Ja,Helga ich komme!!!! Helvete!

Ich frage mich immer wieder in welchem Zusammenhang die Norweger das gelernt haben.

[Lavskriken]

Hei allesammen!

Det ble skrevet en del om tyskere med bobil i Norge på denne tråden. Jeg vil gjerne tilføye en opplevelse som jeg har hatt på Lofoten i år:

Vi hadde reist til Unstad og parkert bilen nær stranden. Så gikk vi en liten tur på kystveien som leder mot Eggum. Da vi kom tilbake til stranden, så vi en kjempestor bobil som var parkert nær vår bil. Den var fra Freiburg i Sørtyskland. Bilføreren var tilstede, og da han så meg, kom han med en gang og begynte å snakke. Han hadde oppdaget at vi var likeså tyskere, så kunne han lettvint snakke med meg.

Han var omtrent 70 år gammel, og han fortalte at han var bare på tur med bobilen sin. Han hadde solgt sin firma og sitt hus i Freiburg. Nå reiste han omkring i hele Europa. Han fortalte mye om reisene som han allerede hadde gjort og om reisene som han hadde planlagt enda. Nå hadde han vært i Nordnorge, skulle videre til Sverige, så ta fergen til Polen, kjøre omkring der, besøke en venn i Polen som var tannlege; der skulle han få rimelig tannsanering. Om sein høst skulle han ta fly til Kalifornia og besøke sin datter som bor der og har det veldig godt. Da ville han og hans kone tilbringe jul og nyttår. Om våren ville de komme tilbake til Tyskland og starte til en ny reise.

Var det ikke fantastisk, hva denne rike mannen kunne foreta seg? Reise hvorsomhelst, ikke bry seg om så sedvanlige ting som å arbeide eller å tjene penger? Men jeg forsto meget fort at han var en stakkars mann: Alt hva han opplevde sammen med sin kone, kunne han ikke gi videre til andre folk. Han hadde ingen som ville lytte til. Kona hadde opplevd detsamme som han. Jeg kom iallefall ikke til å si særlig mye, bare han snakket og snakket, for å fortelle meg hva han hadde opplevd. En stakkars tysk nomade uten samtalepartner!

Den som kjører bobil har ofte mange penger. Han opplever mye, men han får ikke muligheten å gi dette videre som han har opplevd.

Hilsen. Lavskriken

[Magnetic North]

Hei Lavskriken,
en kort men ikke desto mindre flott og anskuelig historie du fortalte oss, og jeg tror da traff du spikern rett på hodet da du oppdaget hva som står bak hele greia. Jeg var nettopp i ferd med å sammenfatte tankene mine om historien og skrive dem ned her, men plutselig slo det meg at det fins da et helt fortreffelig sitat som sier alt med en gang: "den største knapphetsressursen for aktørene i informasjonsøkonomien, er andres oppmerksomhet" (fra Thomas Hylland Eriksen, professor i sosialantropologi ved UIO, til dem som vil vite det nærmere).

Sånn er det klart an han gjør ikke alt dette for seg selv, men bare "konsumerer" livet som er blitt igjen. Ellers ville han nok ikke bli nødt til å fortelle om det han opplever, ikke sant?

[norgejenta]

hm.

[Lavskriken]

Hei, Karin!

Selvfølgelig unner jeg eldre folk å reise! Og jeg er heller ikke den typisk tyske som bare sitter hjemme og feier gaten. Var det slik, så hadde jeg helt sikkert ikke truffet denne mannen på Lofoten.

Dette som jeg syntes merkelig var at han hadde komplett avsluttet med fortiden, solgt alt hva han hadde og reiste bort i verden med utsikten til aldri å komme tilbake igjen. Han hadde bare kontakt med sin kone som i samme øyeblikk opplevde detsamme som han. Han hadde ingen sjanse å bli kvitt med dette som han hadde opplevd. Derfor måtte han oppta kontakt med meg, siden jeg snakket tysk og forsto hva han ville endelig fortelle. Men jeg kom ikke til å si særlig mye. Det var bare han som snakket og snakket meget fort, slik at han endelig kunne avslutte med en del som han hadde opplevd.

Jeg har mange år igjen før jeg blir 70 år. Kan godt tenke meg å reise til andre land, hvor jeg nå hverken ha tid eller penger til. Men jeg vil da iallefall komme tilbake til mitt hjemmested, la mine opplevelser sette seg, tenke i ro over dem, kanskje skrive ned en del av mine inntrykk, også fortelle en del til vennene, men slik at de kan følge meg og spørre eller svare i løpet av samtalen. Denne stakkars karen som jeg skrev om hadde ikke denne muligheten, for han hadde ingen hjemmested igjen!

Skjønner du nå, hva jeg mener?

Hilsen. Lavskriken

[norgejenta]

hm

[Lavskriken]

Hei, Karin!

"Neste gang du er ute og reiser - tenk over hva du nå har sagt før du begynner å fortelle andre om det du har opplevd på reisene dine. Kanskje vil noen tro at du ikke har noen andre å snakke med."

Nettopp denne følelsen hadde jeg, da jeg kom i samtale med denne mannen. "Samtale" er kanskje ikke det riktige ord; jeg skulle bedre nevne det "monolog". Jeg hadde ikke inntrykket at han ville skryte overfor meg med dette han hadde opplevd. Men jeg hadde inntrykket at det manglet en partner for å samtale. Derfor snakket han meg rett i bunnen. Jeg fikk ikke anledning til å svare særlig mye. Og det var grunnen for at jeg oppfattet han som en stakkars man. Han hadde samlet så mange opplevelser som han ikke kunne meddele til noen annen. Så måtte jeg bare stå og ta imot hva han hadde å fortelle.

Dessuten: Er man et lykkelig menneske, så har man et fast sted hvor man bor og hvor man kan finne seg selv igjen, hvor man kan la sine opplevelser sette seg. Dette hadde ikke denne mannen. Han måtte bare reise, av og til besøke noen venner eller sin datter, men der kunne han heller ikke forbli altfor lenge. Hadde han fortalt alle sine opplevelser til sin datter, så var hun kanskje glad at han reiste igjen, for så lenge som han fortalte, kom hun ikke til å si særlig mye. Dette er selvfølgelig bare min formodning, men jeg kan godt forestille meg noe sånt.

Vi har møtt flere andre turister som var underveis i Norge. Vi har snakket med en og annen av dem. Men jeg har aldri fått denne følelsen som jeg hadde overfor denne mannen: Å bli en bøtte hvor man tømmer sine opplevelser inn i.

Jeg hilser deg så mye!

Lavskriken

[Magnetic North]

Hei alle sammen!

Dessuten: Er man et lykkelig menneske, så har man et fast sted hvor man bor og hvor man kan finne seg selv igjen, hvor man kan la sine opplevelser sette seg.

Bortsett fra at jeg tror ikke at en behøver å ha hjemmested i det hele tatt for å føle seg trygt og lykkelig (da jeg var i søramerika traff jeg mange av dem som faktisk hadde et oppfylt liv, helt på sin egen måte, uten at de hadde noen fast sted eller kunne påstå "her er jeg hjemme"), mannen (eller bedre sagt ekteparet) valgte jo selv å tilbringe denne delen av livet akkurat på denne måten, og de ville jo ha det sånn at de er alltid på tur og kunne føle seg fritt fra alle de andre ting, bare slippe unna enhver forpliktelse som begrenser den absolute friheten de ønsket seg.

Dette er selvfølgelig bare min formodning, men jeg kan godt forestille meg noe sånt.

Det fins vel denslags folk, og jeg kan godt forestille meg hva du snakker om, men som Karin allerede nevnte det tror jeg ikke at de har bare gitt seg uten å ha ingen sikkerhet ved andre sted eller på banken. Hadde jeg pengene til, ville jeg sikkert trukket noe lignende i betraktning, forutsatt jeg er fortsatt i live når denne tiden engang kommer

[Grønn Demon]

Könnte mal bitte ein Mod den Titel korrigieren?
Ich krieg bei jeder Email-Benachrichtigung eine Gänsehaut...

[Magnetic North]

Könnte mal bitte ein Mod den Titel korrigieren?
Ich krieg bei jeder Email-Benachrichtigung eine Gänsehaut...

Det hender vel en eller annen gang at en tråd går sin egen vei og ender opp med noe helt annet enn utgangstemaet Det er bedre å dele opp tråden, bare skifte overskriften nytter ikke særlig mye. Uansett: et meget interessant tema som er verdt å bli diskutert om. Hvis du får gåsehud når du mottar forumets varsling på email, jøss, da burde du kanskje vurdere å slå av denne tjenesten, ikke sant?

[Lavskriken]

Hei, Grønn Demon!

Du får gåsehud, dersom du leser titlen av denne tråden. Er dette på grunn av feilen i titlen? Jeg vet, den leses som et spørsmål av en som ikke riktig skriver norsk - slik som tyrkere i Tyskland som bare snakker gebrokken tysk. Eller får du gåsehud på grunn av innholdet som ble diskutert i det siste? Imidlertid har temaet jo forandret seg, siden jeg fortalte om en tildragelse som jeg har opplevd på Lofoten, og som bortledet diskusjonen fra dette som opprinnelig var snakk om.

Jeg har tidligere hatt densamme fornemmelse, da jeg ville lese noe om valgen i Norge, men fant en diskusjon om statsborgerskapet og rassismen, et tema som jeg ikke hadde ventet under slik en titel.

Men det skjer vel meget ofte, at en deltager stiller et spørsmål og i løpet av diskusjonen varierer temaet til noe helt annet.

Hilsen. Lavskriken

[Grønn Demon]

Pga tittelen.

Det er helt greit å gjøre feil, alle gjør det, og nå at vi har diskutert feilen i tittelen kan man vel redigere den?